Hei!
Idag tok jeg opp pc'en for første gang siden jeg kom hjem fra Tromsø. Helt siden onsdag har den stått i gangen og venta på oppmerksomhet fra meg. Poor thing.
Tromsøbesøket tok en hyggelig vending allerede før vi kom frem til Tromsø. I Nordkjosbotn ved Shellstasjonen stod ei amerikansk jente og spurte etter haik. Vi tok henne på, det var et forferdelig snøvær den dagen, vi hadde ikke hjerte til å la henne stå igjen.
Det viste seg at hun var superhyggelig og kjempelett å bli kjent med. Mamma mener fremdeles at hun snakket mye, men søstersen og jeg er helt uenige i det. Hun fortalte om hvorfor hun kom til Tromsø, om livet hjemme i Minnesota, hva hun studerer og så videre. Turen til Tromsø gikk sikkert mye fortere på grunn av henne.
Da vi var fremme ved huset hennes spurte hun om vi ville komme inn og drikke te, men siden det var så sent avtalte vi at hun og jeg skulle møtes hos henne dagen etterpå.
Det er ikke helt typisk meg å treffe helt ukjente mennesker, hvertfall ikke alene, men med henne kunne det bare ikke gå galt.
Etter litt om og men fant vi våre respektive overnattingssteder. Jeg skulle være hos en venninne, Anette (as you know).
Det er selvfølgelig ikke helt gunstig å dra på besøk til folk midt i uka, Anette skulle jo på jobb hver dag, så hun måtte tidlig opp neste dag, og jeg ble overlatt til meg selv.
Neste morgen, mens jeg står på badet og ordner meg, banker det på døra. Ytterdøra var i gangen rett ved badet, så jeg håpte at det bare var noen som hadde gått feil eller noe. Jeg følt meg ikke klar for besøk (?) tidlig om morningen. Så hørte jeg at de satte en nøkkel i låsen, og da trodde jeg det var Anette som kom hjem igjen, men så var det sannelig en rørlegger ...Nei. Elektriker ffs. . Det er helt typisk at sånt skjer akkurat meg. Jeg følte meg litt utilpass, hadde ikke lyst å forlate leiligheten med en fremmed mann i huset, men så begynte tiden for avtalen med Irene (jenta fra Amerika) å nærme seg, så jeg måtte bare gå.
Tromsø er ikke så vanskelig å finne frem i som jeg skulle tro, og etter noen minutter til fots fant jeg frem til huset der vi slapp henne av dagen før.
Da hun åpnet døra og så hvem det var ble hun skikkelig glad. ''Yeeei, you came!'' sa hun og klappet i hendene. Så ba hun meg inn på te, og så satt vi der og skravlet en stund før vi gikk ut.
Hun hadde tenkt å ta meg med på museer rundt om kring. Tenk, jeg har aldri vært på museum før. ..og så viste det seg at alle museumene hadde stengt på mandager. DET var teit det. Så ble hun litt skuffa, og mumlet ''bummer'', for seg selv før hun spurte om jeg kunne tenke meg å se biblioteket. Det var noe helt for seg selv. Der tror jeg at jeg kunne brukt mange timer. Bare utsikten fra øverste etasje var fantastisk. Vi var heldige med været denne dagen også, så vi fikk sett Tromsø fra sin beste side om vinteren. Irene var skikkelig glad for at det var sol og fint vær, og gikk rundt og akket seg over de fine fjellene. Fjellene i Tromsø er ingenting i forhold til de jeg er omringet av hver dag, men hun var helt forkjust. ''Wow, wow, wow'', utbrøt hun i ett sett.
Vi fant ut at vi hadde en felles interesse for mat og sånt, så vi stakk innom alle de rare butikkene og lot oss imponere (jeg mest) over de merkelige varene. Irene kjøpte oliven med hvitløk inni, pluss ''peppers'' stappet med fetaost. Peppers (jeg kommer ikke på det norske ordet) er sånn paprikalignende, bare at den er sterkere.
Jeg har ALDRI likt oliven, og det var med stor skepsis og liten iver at jeg tok en bit av den Irene bød meg på, men jeg måtte jo smake, og det angrer jeg ikke på, selv om jeg ikke greide å spise en hel. Smaken var ekstrem.
Det var rett og slett for MYE smak. Jeg fikk med meg et lite beger tilbake til Bjerkvik. Bror spiste dem som snacks. God damn it, hva er det med smaksløkene deres, folkens????
De paprikalignende greiene med fetaost i var derimot veldig gode, med sikkert like mye smak, men på en annen måte.
Etter litt vandring hit og dit stakk vi innom verdens nordligste glassblåseri. Skikkelig kul sjappe der de stod inni butikken og lagde glass og annet stilig. Det var så morsomt å se på. Kun damer! :) Mens vi var der gjorde de ferdig to-tre sjampanjeglass.
Det siste vi gjorde før vi skilte lag i fire tiden var å stikke innom koselig kafe. Lundegården
(edit: Aunegården. Takk, Irja ^^!), kan det være det den het?
Der var kakene skikkelig overpriced, men smaken var likeledes veeeldig god! Vi delte en bit ostekake med browniebunn og sånn rømmeaktig fyll med bringebærgele på toppen. Nam!
Det er helt seriøst alvorlig sjelden jeg treffer mennesker som er så lette å snakke med. Hun var bare så lett å være sammen med.
Wow! :)
Dessverre er kameraet mitt ENDA på reparasjon, så jeg fikk ikke tatt et eneste bilde fra oppholdet i Tromsø! SKUFFA!!!
Tromsø er en fin by. Skjønner godt at de som bor der trivs.
Biblioteket i Tromsø. Vegg i vegg med kinoen. Praktisk! Stilig sted!
Sånn.
Nå har jeg skrevet lenger enn langt. Vi tar sikte på at det ikke blir så lenge til neste innlegg!
Take care!
